Parterapi når den ene har vært i terapi før, men ikke den andre
Marita Røreng
Skribent
· 5 min lesetid
Ulik erfaring med terapi kan påvirke hvordan man går inn i en terapiprosess. Det kan forme både forventninger, trygghet og hva man håper på å få ut av samtalene. Dette trenger imidlertid ikke å være en hindring.
Vi ser nærmere på hvilke utfordringer som kan oppstå når den ene har erfaring fra før, og hva som kan gjøres for å få mest ut av parterapien.
Hva betyr ulik terapierfaring?
Når den ene i forholdet har tidligere erfaring, mens den andre begynner terapi for første gang, er det naturlig at de har ulike forventninger og holdninger til prosessen.
Den uerfarne parten kan møte terapi med usikkerhet. Skepsis eller tilbakeholdenhet handler ofte ikke om manglende motivasjon for å jobbe med forholdet, men om at situasjonen er ny og ukjent. Det er helt naturlig at dette er uvant å forholde seg til i starten.
Den erfarne parten kan på sin side ha en bestemt forestilling om hvordan samtalene «vanligvis» foregår, og kan bli overrasket om sesjonene ikke følger helt samme mønster som tidligere. Terapiprosesser varierer betydelig, og er helt avhengige av kontekst, parets problemstilling, og terapeutisk tilnærming.
Hvordan påvirker dette samspillet mellom partene?
Ulike erfaringsnivåer kan påvirke dynamikken i terapien på flere måter:
- Den uerfarne partens opplevelse
Parten som ikke har erfaring med terapi fra før, kan føle seg litt «bakpå» og vil gjerne føle at man stiller med færre ressurser i terapien enn partneren. Dette kan skape en usikkerhet knyttet til hva som er riktig å si, og hvordan det man deler vil bli mottatt av både partner og terapeut. En frykt for å bli vurdert, gransket eller overkjørt i samtalen er også vanlig i starten av terapiprosessen.
Å uttrykke denne usikkerheten høyt, og tillate seg selv å være i prosessen uten å måtte «prestere riktig», er en viktig del av å bygge trygghet og aksept av seg selv. Når man opplever at partner og terapeut møter dette med forståelse og uten dømming, blir det lettere å senke skuldrene og delta. Da øker tryggheten, og en blir mer motivert til å dele.
- Ulikt språk og forståelse i terapi
I terapi brukes ofte et språk som kan ta tid å bli vant til. Begreper som tilknytningsmønstre, triggere, eller emosjonelle behov kan fremstå mer fremmed for de som ikke har vært i terapi før. Den erfarne kan for eksempel si: «Jeg føler at dette trigges på grunn av gamle mønstre», mens partneren tenker: «Hvorfor kan vi ikke heller fokusere på en konkret løsning?».
Å dele indre tanker og følelser kan også oppleves uvant i starten, særlig for den uerfarne. De kan trenge litt ekstra tid og rom til å bli kjent og trygg med denne måten å jobbe med seg selv og relasjonen på. Forskjellen handler ikke om evne, men om språk, erfaring og fortrolighet med prosessen.
- Ulikt tempo
Mange er ikke vant til å sette ord på følelser på en strukturert måte, noe som kan føre til at de blir mer tilbakeholdne i starten. Det kan ta tid for den uerfarne å bli komfortabel med selvrefleksjon og venne seg til måten man jobber i terapi.
Denne forskjellen i tempo kan gi utålmodighet hos begge parter. Når én strever med å åpne opp eller trekker seg litt unna, kan den andre føle at de står alene i sin sårbarhet. Tålmodighet og tillit blir derfor viktig for å holde kontakten med hverandre gjennom prosessen.
- Den erfarne partens holdning
Den som har erfaring med terapi, kan i noen tilfeller ta en mer styrende rolle i samtalene, ofte uten å være bevisst på det. Det kan også oppstå en tendens til å tolke eller analysere partnerens reaksjoner fra et mer «terapeutisk» perspektiv, fremfor å utforske dem sammen med partneren.
Selv om dette som regel er godt ment, kan det motarbeide funksjonen til terapien. Målet er ikke at én part skal forstå eller forklare den andre, men at begge sammen skal utforske det som skjer mellom dem og følelsene de har rundt det. En slik rollefordeling kan det bli vanskeligere å få en opplevelse av «vi».
Terapierfaring som en styrke
Det ulike erfaringsnivået mellom partene trenger ikke å være et hinder. Det handler om hvordan erfaringen brukes i samspillet.
Den erfarne parten kan bidra til å skape trygghet ved å dele egne erfaringer fra prosessen. Dersom parten viser at det er lov å være sårbar, stille spørsmål og dele indre tanker, senkes terskelen for at partneren gjør det samme. Dette kan også gjøre det lettere for partneren å bli kjent med arbeidsformen og ufarliggjøre prosessen.
Samtidig kan den uerfarne parten bidra med et friskt blikk og utfordre antakelser og etablerte «terapiløsninger». Når begge møter hverandre med nysgjerrighet for hverandres utgangspunkt, kan de ulike erfaringene bli en styrke.
Artikkelen fortsetter under
Hvordan kan ulik terapierfaring håndteres?
En viktig del av parterapien vil være å skape en ramme der begge parter kan delta på like vilkår, på tross av ulik erfaring med terapi. Terapeuten vil jobbe med å sikre at begge får like stor plass i samtalen. En vanlig misoppfatning i parterapi er at terapeuten tar parti med den som er mest «veltalende». I praksis er målet å forstå begge parters perspektiver og hvordan de påvirker hverandre, fremfor å avgjøre hvem som har rett. Dette kan innebære å tilpasse tempo og forklare konsepter ved behov.
Paret selv spiller også en aktiv rolle i terapien. Når terapien behandles som en arena for utforskning fremfor overbevisning, legger dette grunnlaget for utvikling. Da blir erfaring mindre viktig enn hvordan paret møter hverandre i øyeblikket.
