Parterapi når den ene ikke vil bli med
Marita Røreng
Skribent
· 5 min lesetid
Et forhold kan innebære mange utfordringer. Når kommunikasjonen svikter og konflikter eskalerer, kan man ønske å søke hjelp fra en terapeut. Men når valget om parterapi forutsetter at begge ønsker det, hva gjør man om den ene ikke vil?
🌱 «Forhold er konstruksjoner som forfaller over tid hvis de ikke vedlikeholdes. Vi må ta ansvar for å gjøre våre forhold til det beste de kan være.» - Robert Sternberg, 1988 (egen oversettelse)
Konflikter i parforhold
Konflikter kan oppstå av mange ulike årsaker, og begynner ofte i det små. Dette kan for eksempel være uenigheter om hverdagsoppgaver, ansvarsfordeling eller tid sammen. Når situasjonen blir opphetet kan disse diskusjonene utløse sterke emosjoner, som igjen svekker evnen vår til å forstå hverandre.
Forskning viser at konflikter ofte preges av en vinn-tap-dynamikk. Vi kan føle oss som ‘tapere’ hvis partneren er fornøyd med konfliktutfallet, og som ‘vinnere’ hvis de er misfornøyde. Denne konkurranse-orienteringen dreier seg lite om det objektive resultatet av konflikten, og gjør det ofte vanskelig for oss å ta partnerens perspektiv i betraktning når problemer skal løses.
Terapi som løsning
Utfallet av terapi påvirkes av flere faktorer - og forskning peker ofte på et samspill mellom tre av dem: terapeuten, metoden, og paret selv. Terapeutens kompetanse og evne til å bygge tillit påvirker prosessen, mens terapimetoden bidrar med ulike verktøy og perspektiver på relasjonen. Samtidig spiller parets egen motivasjon, åpenhet og vilje til å arbeide med forholdet en viktig rolle.
En terapeut kan hjelpe partene til å bryte ut av mønstre som ikke er konstruktive i et forhold, som ‘vinn-tap-tenkningen’ i konflikter. I stedet flyttes fokuset mot hva begge parter egentlig savner i forholdet, og hvordan de kan imøtekomme hverandres forventninger.
Hva kan være årsaker til at noen ikke vil delta i parterapi?
Det er viktig å forstå hva som ligger bak partnerens motstand. Kommer unngåelsen av mangel på motivasjon, eller mangel på trygghet? Vi skal se nærmere på noen mulige årsaker:
1) Hvordan terapi-forslaget oppfattes
Når forslaget om parterapi legges frem, kan det fort oppleves som kritikk eller et personangrep, særlig hvis det kommuniseres på en negativ måte. Eksempelvis kan partneren tolke forslaget slik:
«Vi burde gå til en en terapeut, og problemet ligger hos deg».
Dette kan lede til oppgitthet og resignasjon hos partneren, som kan frykte at å åpne seg vil gi informasjon som kan bli brukt mot dem.
Kan derimot partneren din stole på at du har gode intensjoner bak forslaget om terapi, er det større sjanse for at de tør å åpne opp. Derfor er det viktig å begrunne hvorfor du tenker at parterapi kan være til hjelp.
2) Forventninger til terapi
Hvilken holdning partneren har til terapi, kan være sterkt forankret i forventninger de har. Kanskje tenker de at terapitimen vil bli som en domsavgivelse – de frykter skam, finger-peking og kritikk, istedenfor hjelp, håp og reparasjon.
Parterapi er ikke en gapestokk hvor gamle feil skal straffes, men heller et verktøy der terapeuten hjelper begge partene å kommunisere tydeligere. Eksempelvis:
«Jeg liker å spise sammen med deg. Men når du bruker telefonen under middagen, føler jeg meg ignorert.»
3) Samfunn- og kjønnsnormer
Motstand i parterapi handler ikke nødvendigvis bare om vilje – det kan også være sosialt lært.
Forskning har vist at menn ofte er mindre villige enn kvinner til å vise sårbarhet og dele sine bekymringer. Dette kan komme av at unge gutter i større grad blir belønnet for selvforsørgelse, stoisisme og selvkontroll. Disse egenskapene kan ofte skape barrierer i relasjoner, og kan forklare hvorfor noen trenger mer tid og trygghet til å åpne opp enn andre.
Det har lenge eksistert et sosialt stigma rundt terapi. Valget om å søke hjelp i terapi kan oppfattes som et nederlag eller et tegn på svakhet: «Går en til en terapeut, ja da er problemet virkelig alvorlig». Men samfunnet er i endring, og terapi har fått et nytt syn av mange. Det er ikke lenger en kriseløsning, men heller et tegn på mot.
4) Frykt og usikkerhet
Å unngå terapi kan være en form for beskyttelsesstrategi. I en terapisituasjon kan man ofte møte sterke følelsesmessige reaksjoner, og det kan være tøft å se de man er glad i lei seg. Partneren kan også ha en frykt for å konfrontere visse aspekter ved seg selv.
Partneren kan også frykte å miste forholdet. I psykologi kan dette være et utrykk for tapsaversjon – som handler om hvordan mennesker generelt foretrekker å unngå tap, mer enn vi foretrekker å oppnå gevinster. Dette kan ofte lede oss til å ta irrasjonelle valg, for eksempel å bevare ting som egentlig er skadelige for oss, eller unngå risikoer. Kanskje vegrer partneren seg for terapi fordi det føles som en risiko for å miste noe kjært.
Artikkelen fortsetter under
Hva gjør denne situasjonen med parforholdet?
Vi har sett på mulige grunner til at en partner viser motstand til terapi. At de ikke vil delta, betyr ikke nødvendigvis at de ikke bryr seg – det sier heller noe om hvor de befinner seg mentalt i forholdet.
Når partneren avslår parterapi, kan det skape en ubalanse i forholdet. Den ene bærer håp om å redde forholdet: «Hvis jeg bare prøver litt mer», mens den andre kanskje allerede har begynt å distansere seg: «Jeg vil egentlig ikke jobbe med dette lenger». Den som ønsker utenfra-hjelp kan føle at tyngden om å reparere forholdet ligger på deres skuldre – og denne ansvarliggjøringen kan skape både stress og ensomhet.
Parterapi vil da ofte handle mindre om kommunikasjonsteknikker og vedlikehold – og mer om å kartlegge motivasjon – er begge faktisk villige til å fortsette?
