Hva er parterapi?
Frode Thuen
Professor i psykologi, Høgskolen på Vestlandet / Faglig ansvarlig, VI-klinikken
· 7 min lesetid
Parterapi er en behandlingsform hvor det først og fremst er problemer i parforholdet som er i fokus, og som man oppsøker hjelp for. Som regel handler det om at en av partene, eller begge, føler seg misfornøyd med hvordan man har det i forholdet. Noen ganger er det snakk om nokså diffuse problemer som det kanskje ikke alltid er så lett å sette fingeren på. For eksempel at man kjenner på usikkerhet på hva man føler for den andre, eller at det av og til kan være dårlig stemning hjemme. Andre ganger er problemene veldig konkrete og tydelige. For eksempel at man krangler altfor mye, eller at en av partene har vært utro.
Uansett hvor tydelige problemene er, handler det gjerne også om at partene har ulike og mer eller mindre motstridende ønsker og behov. De har gjerne også ganske ulik oppfatning om hva som faktisk er problemet og hva som er årsakene til problemet. Et kjennetegn ved parterapi – til forskjell fra individualterapi, er derfor at terapeuten i større eller mindre grad må jobbe med å etablere en felles virkelighetsforståelse som kan danne utgangspunkt for det terapeutiske arbeidet. Denne avklaringsprosessen kan noen ganger ta lang tid, og vil i seg selv være en viktig del av selve terapien. Når begge parter har en rimelig felles oppfatning av hva som er problemet, og hvordan man må jobbe for å finne ut av det – er man kommet et langt stykke på vei i terapien.
Uheldige mønstre
Parterapi går ellers ut på avdekke typiske uheldige mønstre som kan oppstå mellom partene, identifisere faktorer som utløser og opprettholder disse mønstrene, og prøve å endre samspillet mellom partene slik at det kan etableres mer hensiktsmessige og sunne samhandlingsmønstre. Litt forenklet kan vi si at parterapi dreier det seg om å få partene til å begynne å spille hverandre god, i stedet for å spille hverandre dårlig.
«Mønsteret er monsteret» sier man gjerne - med henvisning til at det er samspillet mellom partene som er det egentlige problemet, mer enn hva den enkelte part bringer med seg inn i parforholdet av tanker, følelser og handlinger. Derfor vil parterapeuter alltid ha et relasjonelt og dynamisk perspektiv med fokus på samspillet som partene til enhver tid inngår i. Samtidig er man også opptatt av den enkeltes opplevelser, antakelser og reaksjoner. Parterapi handler følgelig om to komplementære tilnærminger, hvor man på den ene siden er opptatt av hver av partenes individuelle bidrag til samspillet, og på den andre siden av å avklare hva dette gjør med parforholdet, og hvordan samspillet kan endres. Det er likevel parforholdet som trenger parterapi, mens de to som utgjør paret bidrar til å fremme eller hemme den terapeutiske prosessen.
Bedre dialog
Måten man jobber i parterapi er først og fremst gjennom å styre dialogen i ønsket retning. Det innebærer at terapeuten blir en slags nøytral part som kombiner et sett av ulike roller i møte med paret. Det typiske er at man fremstår som ordstyrer, mekler, oversetter, sparringpartner og veileder. Ved å kombinere og veksle mellom disse rollene vil terapeuten i første omgang bidra til å skape et trygt rom hvor partene kan begynne å utforske problemene sine på nye og bedre måter. Dernest er det avgjørende å etablere en tillitsfull arbeidsallianse med hver av dem. Når disse elementene er på plass vil terapeuten hjelpe paret med å prøve ut nye måter å snakke til hverandre på og justere uhensiktsmessige fortolkninger og reaksjoner. På denne måten ønsker en å legge til rette for emosjonelt korrigerende erfaringer som gjør at paret klarer å endre sine grunnleggende antakelser og reaksjonsmåter. For å ta et eksempel: I parforhold hvor man har samlivsproblemer er det lett for at begge parter oppfatter hverandres utspill som urimelige eller avvisende – spesielt når man kommer inn på konfliktfylte eller sårbare tema. Og da reagerer man gjerne instinktivt med angrep og forsvar. Men hvis partene får hjelp av terapeuten til å snakke om de samme temaene på en mer lyttende og utforskende måte, og uten å bli defensiv eller anklagende – da lærer de at dette er noe de også kan få til på egenhånd.
Hvordan skape endring
Det som skjer i konsultasjonene med terapeuten er følgelig en viktig, men likevel begrenset del av selve parterapien. Den største og viktigste delen er det paret tar med seg av erfaringer og innsikter hjem, og som man prøver ut i hverdagen mellom konsultasjonene. Det er først og fremst da man får testet ut hvor lett eller vanskelig det er å ta i bruk det man har lært i samtalene med terapeuten. Det hjelper lite med nye innsikter og erfaringer hvis det ikke fører til reelle endringer utenfor terapirommet.
Endring er vanligvis en gradvis prosess. Det begynner med at man gjennom terapien får bedre innblikk i hva som skjer når problemene utspiller seg, og at man gjør seg nye erfaringer med hvordan problemene kan håndteres på bedre måter. Men «én svale gir ingen sommer» - som det heter. Det skal mange repetisjoner til før nye mønstre etableres. Og parterapi handler om å få på plass nye og bedre mønstre som kan erstatte de mer instinktive og automatiserte mønstrene som paret kommer i terapi med. Sammen med terapeuten utforsker man alt det som er til hinder for å få til et mer hensiktsmessig og bærekraftig samspill. Og mellom konsultasjonene gjør paret seg stadig nye erfaringer, som igjen danner utgangspunkt for samtalen i neste konsultasjon.
I de tilfellene det er vanskelig å endre uheldige samspillsmønstre, skyldes det at disse mønstrene berører underliggende følelser og behov. Det er særlig såkalte tilknytningsbehov som kan komme i spill når man har store samlivsproblemer. Disse behovene handler om å føle seg trygg, verdsatt og bekreftet i forholdet. «Er du her for meg?» spør man gjerne. Eller; «Liker du den jeg er?» Eller; «Er jeg viktig for deg?». Det er ikke slik at man stiller disse spørsmålene direkte til partneren sin. Som oftest gjør man ikke det. Det foregår vanligvis mer eller mindre ubevisst – i form av grunnleggende tilknytningsbehov som blir aktivert. På samme måte som små barn trenger å føle seg trygg og elsket av sine foreldre, trenger vi også som voksne å få dekket våre grunnleggende tilknytningsbehov. Og det får vi stort sett når vi lever i et velfungerende parforhold. Hvis det derimot oppstår alvorlig samlivsproblemer, vil som oftest tilknytningsbehovene komme til uttrykk. Ved at vi kjenner oss utrygge og usikre på hele forholdet. Og da reagerer vi gjerne med å bli pågående, klamrende og anklagende, eller defensiv og unnvikende. Når en av partene, eller begge, føler det slik, vil det lett kunne utvikle seg en dynamikk som gjør at disse følelsene får stadig større spillerom og påvirkning på samspillet.
Artikkelen fortsetter under
Parterapi tar tid
Parterapi er en prosess som kan ta litt tid. Noen par klarer riktignok å justere seg og komme inn på et bedre spor ganske raskt, gjerne bare ved hjelp av et par-tre konsultasjoner. Da er det som regel snakk om mer overfladiske problemstillinger, men som kan være krevende nok. De fleste trenger likevel mer oppfølging enn som så. Det vanligste er at man har fra fem-seks konsultasjoner til om lag ti, og at prosessen strekker seg over et halvt års tid. I noen tilfeller kan det være behov enda mer oppfølging, og at terapien pågår over et år eller lenger. Da har man gjerne hyppige konsultasjoner i noen perioder, for eksempel hver uke, mens man i andre perioder kanskje bare treffes en gang i måneden eller sjeldnere.
Den viktigste suksessfaktoren ved parterapi er at begge parter investerer i prosessen – både når det gjelder det som skjer i samtalene med terapeuten og det som skjer mellom konsultasjonen. Det innebærer at begge anerkjenner behovet for endring, engasjerer seg i terapien, og prøver å gjøre de endringene som må til. Hvis man i tillegg har et sterkt ønske om å ta vare på parforholdet, går det som regel bra. Hvilke effekter parterapien skal ha, beror følgelig vel så mye på paret som på parterapeuten. Likefull vil terapeutens evne til å etablere en trygg og tillitsfull arbeidsallianse med begge parter, og evne til å gi håp og inspirasjon også være avgjørende for utfallet av parterapien.
